sæd

Smaksløker. Hvis alt annet skulle gå galt, så hadde jeg i det minste smaksløkene mine. Jeghar alltid sett for meg smaksløker som små hvitløksfedd, med lange tunger som strekker seg etter maten jeg tilfredstiller gapet mitt med. Mat er definitivt ikke det eneste jeg har trykket ned i sluket mitt. Jeg har svelget sæd i 8 år. Ikke fordi jeg setter pris på hverken smaken, konsistensen eller den kontinuerlige nedverdigeringen, men heller det at jeg ønsker å kjenne den varme sødmen traktere strupen min fremfor å se den havne i en serviett med kattunger på. Fra tid til annen har jeg vurdert jeg å gå fra svelging til spytting – kanskje gurgle den flytende medaljen jeg mottar etter en tilfeldig avsugning, og spytte det ned i reagansrør. Samle en stund og så på nytt penetrere meg selv med glasset. Et lite prosjekt i kunstens navn! Sædkunst. Jeg ville aldri trenge en mann igjen om jeg fikk muligheten til å fylle meg selv med et sædrør – for alt i alt så er ikke menn noe særlig mer enn sædbeholdere. Men tanken på splintre i vulvaen min var så lite forlokkende at jeg så langt kun har holdt meg til svelging. Svelging og god etikette.

socuteitssick.

I got 99 problems but butter aint one!

Tror ikke det er så mange som lager julekaker på furuset i grunn.

asfaltpike

November var en myk strøm av Bobby Vinton og sprengte tårer ned i herdet bomull. Jeg var 15 år gammel, og så ut som jeg var 15 og et halvt. Hjertet mitt hadde smuldret opp for nøyaktig 34 dager siden og det var grunnen til de størknede flekkene på hodeputa. Den størknede blodflekken derimot var et bevis på min tapte hinne, og jeg nektet å bytte lakenet selv om flekken lå og skrapte på ryggen min om nettene.
Jeg hadde bestandig sammenlignet meg selv med multer. Det er jo ingen som egentlig liker multer, men de fleste spiser det når de blir servert det fordi de innbiller seg at de er sjeldne. Tilslørte bondepiker, der har du meg. En tilskitnet bondepike, til tross for at jeg aldri hadde sett en ku i hele mitt liv. Jeg var byjente. Asfaltjente. Og jeg fikk ikke sove med mindre jeg hørte det jevne suset fra motorveien.

Da jeg var liten brukte jeg svært mye tid på å prøveå hakke opp eksisterende hull i asfalten, jeg var overbevist over at asfalten i seg selv skjulte et stort tomrom under bakken med gjemte skatter som ingen visste om. Jeg kom meg aldri gjennom den harde overflaten og bygde i stedet en asfalt rundt hele meg selv, som ingen fikk lov å trenge gjennom. Bortsett fra han som hakket hjertet mitt opp til kavringsmuler og laget tilslørte bondepiker av restene.

flasster på såret.

I dag flasset jeg helt vekk. Først fra innsiden – flassklumper jeg modig harket opp. Så revnet kragebenene. Kanskje like brutalt og grasiøst som da du revnet meg for første gang. Husker du? Jeg lager en sti etter meg med blodige flak som jeg har revet av meg i sinne. Som en liten Grete i skogen som er redd for å ikke finne veien hjem. Men det er alltid et dyr etter meg som glefser opp bitene jeg har mistet – og jeg finner aldri tilbake. For det er ingen som vil leke marco polo med meg lenger. Det er ingen som tenker at flassakvarellet i dusjsluket eller at de revnede bensplintrene er rester av en de kjente før.

Et moi? Je pleure. Og da mener jeg fra øynene, ikke himmelen.

The night Hank williams came to town.

På spotify kommer det ikke opp en eneste related artist til Hank Williams.
Garantert fordi ingen kan sammenlignes noensinne.

How sexy am I now, flirtyboy?

En øl til den som tar sitatet i tittelen.