asfaltpike

November var en myk strøm av Bobby Vinton og sprengte tårer ned i herdet bomull. Jeg var 15 år gammel, og så ut som jeg var 15 og et halvt. Hjertet mitt hadde smuldret opp for nøyaktig 34 dager siden og det var grunnen til de størknede flekkene på hodeputa. Den størknede blodflekken derimot var et bevis på min tapte hinne, og jeg nektet å bytte lakenet selv om flekken lå og skrapte på ryggen min om nettene.
Jeg hadde bestandig sammenlignet meg selv med multer. Det er jo ingen som egentlig liker multer, men de fleste spiser det når de blir servert det fordi de innbiller seg at de er sjeldne. Tilslørte bondepiker, der har du meg. En tilskitnet bondepike, til tross for at jeg aldri hadde sett en ku i hele mitt liv. Jeg var byjente. Asfaltjente. Og jeg fikk ikke sove med mindre jeg hørte det jevne suset fra motorveien.

Da jeg var liten brukte jeg svært mye tid på å prøveå hakke opp eksisterende hull i asfalten, jeg var overbevist over at asfalten i seg selv skjulte et stort tomrom under bakken med gjemte skatter som ingen visste om. Jeg kom meg aldri gjennom den harde overflaten og bygde i stedet en asfalt rundt hele meg selv, som ingen fikk lov å trenge gjennom. Bortsett fra han som hakket hjertet mitt opp til kavringsmuler og laget tilslørte bondepiker av restene.